– Den aller beste måten å hedre Ole Paus på er å bruke visene hans. Visekunstner Jørn Simen Øverli hedrer nasjonalskalden Ole Paus i dette fine minneordet som delt på ballade.no

​

Minneordene er skrevet av musiker og visekunstner Jørn Simen Øverli, også kjent som hjernen og hjertet bak en av landets viktigste visescener, Josefine Visescene i Oslo.

Minneordene ble først publisert på Norsk Viseforums hjemmesider, som deler dem med denne fine innledningen:
«På nettopp denne scenen trollbandt Ole Paus publikum gjennom utallige opptredener, og de to knyttet nære bånd. Under Prøysen tel by’n i november fikk Øverli høytidelig overrakt Ole Paus sin gitar av sønnen Marcus – en gitar som Paus i sin tid hadde fått av Alf Prøysen. En rørt Øverli var en naturlig arvtaker. Her er hans minneord.»

Av Jørn Simen Øverli, musiker

 

 

En mann og hans gitar må være den største musikksjangeren som finnes. Slik har det vært lenge og slik vil det fortsette. Uansett type akkompagnement er det kjernen og utgangspunktet til mye av den musikken som gir inntrykk på oss og omgir oss.

Bertolt Brecht begynte som visesanger og utviklet dramatikken sin ut fra opptredener med visene sine.

 

Jon Fosse begynte å skrive tekster til rockebandet hvor han spilte gitar. Slik utviklet han musikaliteten som er grunnlaget for alt han har skrevet siden, sier han.

Trubadur, chanconnier, bard, visesanger, kobzar, singer/songwriter, forfattersanger. Navnene er mange verden over. I våre dager er det like gjerne en kvinne og hennes gitar. De tolker og gir uttrykk for viktige følelser blant folk. Ofte får de en terapeutisk funksjon og gir oss sanger vi samles om og som hjelper oss.

Ole Paus var nærmest en mentor for oss på Josefine Visescene. Han sa alltid ja når vi spurte ham og sto på plakaten hos oss seinest i november 2023. Den konserten ble det ikke noe av. En av konsertene hos oss varte i tre timer og han spilte gjerne tre viser etter hverandre uten pause.

 

De fleste av dem var det ingen som hadde hørt før.

Nå er Ole Paus borte og vi føler først og fremst takknemlighet for at han hjalp oss med sanger som dekker mange av de sinnsstemningene vi opplever. Han skapte en drøss viser med slike funksjoner. Ole Paus var en av de største visepersonligheter i vår tid i Norge.

Den forrige virkelig store var Alf Prøysen. I visene hans er det alltid en setning eller et ord eller to som gjør at de aldri blir idylliske eller nostalgiske. Kanskje Ole Paus lærte det av Prøysen? De var svært nær hverandre, særlig rett før Prøysen gikk bort. Ole så på Alf som en viktig forgjenger og læremester.

 

Det er skrevet utallige kloke minneartikler og laget innsiktsfulle program om Ole Paus i de siste ukene som viser hvor stor betydning visene hans hadde for folk. Som det skrives så sparket han i alle retninger, både oppover og nedover. Virkningshistorien hans er stor. Særlig gjennom sceneframføringer berørte og berører han oss med sanger om skikkelige temaer som: sårbarhet, skam, anger, skyld og det fornedrede. De glimrende formuleringene hans treffer oss ofte rett i hjertet og gir «aha»-opplevelser.

Den aller beste måten å hedre Ole Paus på er å bruke visene hans. Vi som er aktive i viseverdenen bør være gode på å spre dem.